Jew’s Harps in European Archaeology

Jeg jobbet med arkeologiske munnharper i en tiårsperiode. Det var den eksterne veilederen min på hovedfag, den svenske musikkarkeologen Cajsa S. Lund, som fikk meg inn på temaet. Inntil da (midten av nittitallet) hadde dette vært et forskningstema der mye var ugjort. Min hovedoppgave tok for seg det skandinaviske materialet.

I 1997 fikk jeg stipend fra Norges forskningsråd til et prosjekt om munnharpas arkeologi i hele Europa. Jeg reiste rundt og samlet materiale, mest i Storbritannia, Tyskland, Sveits og Frankrike, og forskningen resulterte i doktorgradsavhandlinga Jew’s Harps in European Archaeology (Universitetet i Oslo, 2004 ). Den ble revidert og utgitt i 2006 av Archaeopress, Oxford (BAR International Series 1500). Boka kan bestilles fra Archaeopress.

Avhandlinga dokumenter og analyser munnharper fra arkeologiske utgravninger i Europa. Materialet representerer et historisk spenn på flere århundrer, og de fleste av funnene er datert til perioden 1200–1700 e. Kr. Arbeidet fokuserer på teknologi, typologi og kronologi, og handler ikke om spilleteknikk, akustikk eller utenomeuropeisk materiale. Her er en oppsummering av avhandlinga:

Jew’s Harps in European Archaeology er et bidrag til forskningsfeltet musikkarkeologi, som ligger i skjæringspunktet mellom musikkvitenskap og arkeologi. En katalog med dokumentasjon av 830 munnharper fra arkeologiske utgravninger danner det materielle grunnlaget for avhandlinga. Objektene er hentet fra ulike museer og arkeologiske institusjoner i Europa. De landene med flest funn er Storbritannia (173 eksemplarer), Sveits (137) og Sverige (118), etterfulgt av Nederland, Tyskland og Frankrike. Materialet dateres til senmiddelalderen og etterreformatorisk tid. Enkelte usikre kilder fra tyder på at romere, saksere og vikinger spilte munnharpe. Dette arbeidet konkluderer imidlertid med at de eldste eksemplarene fra sikre arkeologiske kontekster kan dateres til rundt år 1200. På 1300- og 1400-tallet ble instrumentet svært populært, og fikk en stor utbredelse i Europa. Munnharpene ble masseprodusert, og flere ulike former var populære. En sentral del av arbeidet handler om teknologi og typologi, og prøver å finne et mønster i teknologisk og formmessig variasjon. Analysene viser en typologisk utvikling fra munnharper med små bøyler og lange armer mot instrumenter med store åpne bøyler og korte armer. Dette er tidligere foreslått av Reidar Sevåg (Norsk folkemuseum, senere Norsk folkemusikksamling), og denne avhandlinga viser at teorien stemmer. Ulike ikonografiske og skriftlige kilder tyder på at munnharpa dominerte i de lavere sosiale lag. Fra 1400-tallet og framover var den populær blant reisende kremmere, lekere, gjøglere og tiggere. Den ser ikke ut til å ha vært brukt av profesjonelle lekere og trubadurer. Så mange som 275 eksemplarer, eller en tredjedel av materialet, ble funnet i borger og slott. Det er svært sannsynlig at disse instrumentene tilhørte soldater. Dette var den store perioden for leiesoldater i Europa, og vi kan forestille oss at soldatene hadde med seg sine munnharper, som de spilte på i fritida, mens de ventet på neste slag. Det italienske navnet på instrumentet scacciapensieri betyr, karakteristisk nok, tankefordriveren – den som driver tankene på flukt.

Her er et diagram fra avhandlinga som viser typologisk variasjon og utvikling i materialet (fig. 3.16, p. 54 in Jew’s Harps in European Archaeology, BAR International Series 1500, Archaeopress, Oxford):