Gørgammal tidligmusikk

Hva som er gammel musikk og tidligmusikk er høyst relativt. Det kan være middelaldermusikk, barokkmusikk eller 50-tallsrock. Men hvis du er interessert i den virkelig gamle musikken, før musikkhistoriens perioder, må du til arkeologien.

Musikkarkeologi er et tverrvitenskapelig fagfelt som sier noe om musikk og lyd i fortida, med arkeologi som utgangspunkt. Det er musikkhistorie basert på arkeologisk kildemateriale og metode, en tilvekst som tilfører bredde og dybde til musikkens historie. På den annen side er det en arkeologisk subdisiplin som forsyner den arkeologiske fortida med musikk og lyd.

Hvordan kan vi vite noe om musikk i den fjerne fortida? Og kan vi snakke om musikk i vår betydning av ordet? En musikkhistorie som tar utgangspunkt i materiell kultur i stedet for å avgrense seg til skriftlige kilder og «kunstverk» skaper et bredere perspektiv på den musikalske fortida, mer orientert mot hverdagslivet og vanlige folk. En arkeologisk tilnærming til musikkhistorie forutsetter en bred forståelse av «musikk» og «musikkinstrumenter».

Musikk som begrep er en ganske ny oppfinnelse, og vestlig oppfinnelse. Fram til etter-reformatorisk tid snakket de lærde om musica som motsats til amusica, som i praksis betydde de ulærdes musikkutøvelse. Musikkbegrepet var forbeholdt musikken i kirka. Om alle de som drev med amusika, visste at de drev med «ikke-musikk», eller om de regnet sin aktivitet som «musikk», er et åpent spørsmål. Om vi går langt nok tilbake mener jeg det er åpenbart at folk ikke hadde et musikkbegrep tilsvarende vårt, som betegnet en egen eksklusiv aktivitet adskilt fra andre aktiviteter. Vi kan bare gå til andre kulturer; flertallet av verdens språk har ikke ord for musikk, i vår betydning. Derimot er musikk integrert og definert ut fra andre aktiviteter, enten det er religion, ritualer, dans, historiefortelling, jakt eller andre ting.

En konsekvens av dette kan være å unngå «musikk» i forbindelse med musikkarkeologisk forskning. Man kan da heller snakke om lyd, evt. intensjonell lyd, enn musikk, og foretrekke «lydredskaper» framfor «musikkinstrumenter» osv. På den andre siden, er det riktig å gi opp musikkbegrepet? Skal funksjonene bestemme? Forhistoriske og «primitive» spor etter musikk har ofte blitt plassert i egne ikke-musikalske båser, som uttrykk for enten rent praktiske funksjoner (signalinstrumenter, lokkefløyter, skremmeredskaper) eller ritualer (instrumenter brukt til religionsutøvelse ). Eksempler på det siste kan være bronselurene. I en norgeshistorie kan vi eksempelvis lese at bronselurene ikke er «egentlige musikkinstrumenter» fordi ble brukt til ritualer.

Jeg mener at det ikke er en farbar vei å gi opp musikkbegrepet. En annen og bedre løsning blir da å utvide det, og operere med en vid forståelse av hva som er musikk. Dette betyr ikke nødvendigvis at «alt er musikk», men poenget er at det ikke er så interessant å være opptatt av hva som er musikk og hva som ikke er det. Uansett er det mer fruktbart å være opptatt av temaer og problemstillinger enn av ord og begreper, som ofte kan virke begrensende på tenkningen.

At det er vanskelig å si noe om selve den klingende musikken i forhistorien, og at musikkbegrepet er problematisk, gjør at noen heller har valgt å betegne sin forskning som arkeo-organologi (organologi = læren om instrumenter), paleo-organologi eller arkeomusikologi. Men musikkarkeologi er i dag det etablerte begrepet, brukt ICTMs studiegruppe i musikkarkeologi og ISGMA. Det internasjonale nettverket rommer ulike retninger, perspektiver og fagtradisjoner, og alle kontinenter er representert.

En pioner i det internasjonale musikkarkeologiske miljøet er svenske Cajsa S. Lund. I over førti år har hun vært aktiv internasjonalt og i Skandinavia. Gjennom sin forskning og aktive formidlingsvirksomhet har hun bidratt til at musikkarkeologi har blitt et velkjent begrep i Sverige, både blant arkeologer og i allmennheten. Et av Lunds prosjekter fra 1970-tallet som har betydd mye for senere tids forskning, er Riksinventeringen, som registrerte omlag 1500 funn av instrumenter og lydredskaper fra Skandinavias forhistorie (altså fra tiden før år 1050 e. Kr.)

Det primære musikkarkeologiske kildematerialet er gjenstander, instrumenter og lydredskaper, men det er også viktig å se på kontekstuelle forhold fra utgravninger. Tverrvitenskapelighet er et viktig kjennetegn på forskningsfeltet. Metodene og kildene varierer med perioder, temaer, og problemstillinger, men i den grad det er mulig vil de fleste søke å kombinere arkeologiske, ikonografiske, skriftlige og etnografiske kilder. Det siste, ofte kalt etnografisk analogi, er som i annen arkeologi, en viktig metode. En god introduksjon til metode i musikkarkeologisk forskning blir gitt av A. Adje Both i Yearbook for Traditional Music nr. 41, 2009. Her er et sammendrag av artikkelen.

A fundamental research problem deals with the relationship between the material of the past and the researchers, who are modern people. No matter how neutrally we aim to describe historical data, and base the interpretations on relevant cultural contexts, we are inevitably influenced by the present society surrounding us. Most people, i

Et grunnleggende forskningsproblem handler om forholdet mellom det fortidige materialet og forskere, som er moderne mennesker. Selv om vi prøver å beskrive historiske data så nøytralt som mulig, ut fra relevante fortidige kulturelle kontekster, blir vi uvilkårlig påvirket av samtida, fra alle kanter. De fleste, inkludert musikkarkeologer, har oppfatninger og teorier om den fjerne fortidas musikk (eller ikke-musikk). Vi kan ikke grave ut musikk fra en nøytral eller objektiv fortid. Den fortida finnes ikke, og alt som graves opp fra jorda må tolkes grundig. Men det vi kan og bør gjøre, er å bli bevisst den historiografiske utfordringen – dialogen mellom musikkarkeologen og hans eller hennes materiale. Et viktig begrep er tradisjon, som spiller en rolle i denne dialogen, bevisst eller ubevisst.

Vi kan skille mellom moderne tradisjon – levende musikktradisjoner eller akademiske tradisjoner vi er en del av – og fortidig tradisjon, altså tradisjonen i den aktuelle perioden. Spørsmålet om en eventuell kontinuitet mellom fortid og nåtid kommer inn som en separat del av prosessen, hvis det da er relevant i det hele tatt. Denne kontinuiteten kan vi finne rester av i levende musikktradisjoner, men representerer isolert sett en usikker del av forskningsprosessen.

Dette problemet, vist i illustrasjonen under, finnes det ikke noe enkelt svar på. Det er derimot en av flere metodiske utfordringer i musikkarkeologien, et underspørsmål under hovedspørsmålet «hvordan kan vi si noe om musikk i (den fjerne) fortida?»

Gjermund Kolltveit

Music archaeologist, ethnomusicologist, musician – Nesodden, Norway. Main research interests: sound and sound tools (e.g. jew’s harps, lyres, ringing stones, bells) in human culture and soundscapes.

Legg igjen en kommentar





Ny publikasjon: The Archaeology of Sound, Acoustics and Music

april 27, 2020

Cajsa S. Lund er en av pionerene i det interdisiplinære fagfeltet musikkarkeologi. Hun har vært…

Samuel Hellens sanger: Stort musikkprosjekt har landet

november 23, 2019

I noen år har jeg vært med på et interessant og givende musikkprosjekt som har…

Videointervju og improvisasjoner

september 19, 2019

I Novgorod, under Slovisha-festivalen i august, lagde munnharpekollega Aksenti Beskrovny (Moskva) et intervju med meg,…

Inntrykk fra festivalen Slovisha i Novgorod

september 1, 2019

Jeg er tilbake fra Veliky Novgorod, og er full av inntrykk etter festivalen Slovisha Musical Antiquities…

Norske lyrer!

mai 16, 2019

Her er et lite glimt inn i mitt håndverksarbeid med lyrer. I vinter og vår…