Klokkeklang og klunk, Nes på Romerike

I går var jeg med NRK radio til Nes på Romerike for å gjøre opptak til en utgave av P2s program «Museum». Temaet er matklokker, som eksempel på lydens betydning i historien. Nes på Romerike har med sine store garder hatt en tradisjon for buklokker, som de kalles der, og historielaget har bidratt til at noen av gårdene fortsatt bruker klokkene, til bestemte, kanskje rituelle anledninger. Astrid Skedsmo ved Gamle Hvams museum har lært kunsten å ringe i klokkene fra eldre kvinner i bygda. Opprinnelig ble klokkene brukt til  å kalle inn arbeidsfolket til felles måltider. Vi var innom Horgen, Huser, Neset og Gamle Hvam, hvor vi gjorde opptak av klokkene og snakket med eierne.

Med på opptakene var også Frank Meyer, lederen for Arbeiderbevegelsens arkiv. Han er historiker og har lenge interessert seg for lydens kulturhistorie. Lydhistorisk forskning tar utgangspunkt i sanselige, og dermed kroppslige opplevelser på en annen måte en tradisjonell historieskrivning. Meyer er redaktør for boka Norges lyder: Stabbursklokker og storbykakofoni, som snart blir utgitt av Lokalhistorisk institutt. I boka har jeg en artikkel om matklokker, der jeg skriver om bakgrunnen og bruksområdet for klokkene.

Matklokkene – også kalt buklokker, vellingsklokker, stabbursklokker, grautklokker, supklokker eller bare gårdsklokker – tilhørte helt andre lydlandskap enn vi har i dag. De hørtes godt og langt, og definerte både tid og rom i det gamle bondesamfunnet. Både arbeiderne og hestene kjente igjen klokkene fra sine egne gårder. Det var blant annet traktorens inntog som gjorde at de gikk ut av bruk. Men det er kanskje lett for oss i dag å legge et romantisk skjær over fortidas klokkeklang på bygda. For i virkeligheten var klokkene uttrykk for rasjonalitet og effektivitet i landbruket. For mange representerte de klangen av hardt arbeid og «skjebnen» i å måtte arbeide på gårdene. Alf Prøysen er en av de få som har skrevet om matklokka. Flere steder nevner han den, blant annet i stykket «Om hester og kuer» (i Det va da det og itte nå, Tiden 1971):

Det var ei låt je itte likte da je va liten og det var matklokka borti gardom. Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for, borti gar’n måtte je om itte så mange åra, det var det ingen bønn forbi, unna den klangen kom je itte.

Mer om matklokker i «Museum» med programleder Jan Erik Ihlebæk, og i Norges lyder.

Følg med!

Gjermund Kolltveit

Music archaeologist, ethnomusicologist, musician – Nesodden, Norway. Main research interests: sound and sound tools (e.g. jew’s harps, lyres, ringing stones, bells) in human culture and soundscapes.

Legg igjen en kommentar