Klokkene ringer for deg – et glimt inn i bøndenes, gårdsarbeidernes og gjeternes klangunivers

Frank Meyer (red.), Norges lyder. Stabbursklokker og storbykakofoni. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt: 23–42 (2018)

Artikkelen handler om klokker og bjeller i norsk tradisjon, om hvordan de fikk mening i de menneskeskapte lydmiljøene de var en del av. Matklokker – grautklokker, vellingklokker, stabbursklokker, buklokker – var vanlige på store gårder på flatbygdene på Østlandet, i Østerdalen, Gudbrandsdalen og i Trøndelag i perioden fra ca 1750 til 1950. Klokkene kalte arbeiderne inn til felles måltider, og ringte ut når matpausa var over. Det var kvinnenes oppgave å ringe i klokka, og de skapte ofte sine egne individuelle mønstre i klangen. Hver klokke og hver gård fikk dermed sin «akustiske signatur». Arbeiderne «hermet» klokkene ved å dikte remser, som ofte var kommentarer til maten på gården. Bruken av dyrebjeller går langt tilbake, og en rekke tradisjoner knytter seg til dem. Utenom den praktiske betydningen med å finne igjen dyra på beitet, skulle bjellene beskytte mot rovdyr og onde makter.