Den første dagen, på helleristningsfeltet Madsebakke, var avsatt til lurer. Hele fem bronselurer var i sving, ved siden av andre metallurer og lurer av tre. Selv hadde jeg med meg et par korte lurer som jeg har lagd selv. I Norge har de tradisjonelt blitt kalt «stuttlurer» eller «bjønnatuter».

Vi undersøkte blant annet ulike spillemåter, akustisk refleksjon i landskap og vegetasjon, og rituell bruk av instrumentene inkludert virkningen av dissonans og interferens. 

Den andre dagen handlet om den menneskelige stemme, på Rispebjerg, et arkeologisk område med fornminner fra steinalder og jernalder. Et av utforskningstemaene var Tacitus’ beskrivelse av germanernes bruk av skjold som stemmeforsterkere, et annet var keramiske krukker som stemmemaskører.

I tillegg var jeg med i et lite lag som testet munnbuer, med utgangspunkt i et dansk mesolittisk funn fra Mullerup (ca 9000 BP). Det er et svakt instrument som nok ikke er ment for å underholde mange tilhørere, men som lyder bedre innover i kroppen til den som spiller – som et meditativt overtoneinstrument.

Den siste dagen var vi i Ekkodalen midt på øya – en av de største turistattraksjonene, både på grunn av fjellveggene som svarer og den vakre naturen. Vi hadde en vellykket lydvandring åpen for publikum, med ulike stasjoner langs stien i dalen. Jeg var også med på akustiske målinger, sammen med min kollega Julia Shpinitskaya.

Takk til Eva Fock i Ears Wide Open for et flott initiativ! 

The post Inspirerende og interdisiplinært på Bornholm appeared first on Musark.

Boka er et resultatet av et internasjonalt symposium i 2016 på Institutionen för musik och bild ved Linnéuniversitetet i Växjö. Min finske kollega Riitta Rainio og jeg har redigert den.

Bidragsyterne kommer fra Spania, Italia, Frankrike, Østerrike, England, Skottland, Nederland, Polen, Sverige, Finland og Norge. Jeg er skikkelig stolt over resultatet, takket være alle de interessante artiklene. Tusen takk til alle!

For å orientere deg om hva boka handler om kan du lese innholdsfortegnelsen og introduksjonen.

Boka er vol. 3 i serienPublications of the ICTM Study Group on Music Archaeology, og kan bestilles direkte fra utgiveren Ekho Verlag i Berlin.

The post Ny publikasjon: The Archaeology of Sound, Acoustics and Music appeared first on Musark.

Det dreier seg om den interessante og uvanlige sangkilden Samuel Hellen (1813–1892), som sang førti sanger for folkemusikksamleren Ludvig Mathias Lindeman. Hellen har vært nærmest ukjent fram til nå, til tross for at han var en av Lindemans største kilder.

Ann-Turi Ford står bak prosjektet, som forfatter og sanger. Boka hennes, Samuels sang, er en biografi om Hellen som både handler om livsløpet og som setter sangene hans inn i en større sammenheng. Boka gjengir også alle sangene, med faksimile av Lindemans nedskrifter og med fyldige tekster, som det var litt av en detektivoppgave å finne fram til. For Lindemans hovedinteresse var melodiene, og han skrev ned bare ett tekstvers for hver sang.

I tillegg til boka har Ann-Turi sunget inn alle de førti sangene og samlet dem på CD-ene Samuels sanger I–III. Mange musikere er involvert, og den musikalske variasjonen i innspillingene er stor. Du kan for eksempel høre orgel, blåsekvintett, elektronika og folk-rockband akkompagnere sangene. Jeg spiller selv en rekke instrumenter, blant annet feler, bratsj, rebek, lyre, kankle, harpeleik, munnharpe og enrader.

I denne videoen forteller Ann-Turi Ford litt om Samuel Hellen og om prosjektet:

Litt mer om Samuel Hellen: Han var født på Nøtterøy og levde som omstreifer i sine første tretti år. Etter et trøblete liv med mye kriminell virksomhet fikk han i 1843 livstidsdom, og sonet på Akershus festning. På slaveriet kom han i kontakt med tankene til N.F.S. Grundtvig. Hellen gjorde en helomvending i livet, og ble benådet i 1852. Som fri mann og smed i Christiania møtte han en annen grundtvigianer, nemlig Ludvig Mathias Lindeman – organisten og folkemusikksamleren. Lindeman skrev ned de førti melodiene etter Hellen i 1968 og 1869.

I Hellens materiale finner vi både religiøse og verdslige sanger. Mange av melodiene er interessante, og flere er ikke kjent andre steder. Mye tyder på at Hellen forholdt seg til tekstkilder, og at han selv eide populære sangbøker, som for eksempel den danske Kjempeviseboka. En annen interessant ting er at Hellen ikke representerte det typiske bildet av en stedfast utøver med en lokal tradisjon, siden han plukket opp melodiene flere steder.

Både boka og CD-ene er utgitt av Grappa Musikkforlag, og kan bestilles derfra i fysisk format. I tillegg er musikken tilgjengelig på strømmetjenester.

The post Samuel Hellens sanger: Stort musikkprosjekt har landet appeared first on Musark.

Aksenty har også lagt ut lydfilene fra filmen. Det er improvisasjoner med ulike instrumenter, som munnharpe, lyre, gusli, hardingfele og rebek. Last ned her: Aksenty.ru/novgorod2019.zip (sju spor med total lengde 10:46).

Tusen takk Aksenty for profesjonell og velprodusert video!

The post Videointervju og improvisasjoner appeared first on Musark.

Jeg har lenge drømt om å komme til Novgorod, helt siden jeg på 1990-tallet fikk høre om instrumentfunnene fra de store utgravningene der og arbeidet til Vladimir Povetkin (1943–2010). Han var en pioner som instrumentbygger, utøver og forsker. Han brukte en slags eksperimentell arkeologi i arbeidet for å gjenskape lyden og musikken i instrumentene fra den svarte jorda i Novgorod.

Povetkin grunnla i 1990 The Novgorod Center for Music Antiquities (http://centrpovetkina.ru). Her er hans rekonstruerte instrumenter utstilt og blir brukt i forskning og formidling av Novgorods tidlige musikk og russisk tradisjonell folkekultur.

Materialet i utgravningene kommer fra perioden fra 900-tallet til 1400-tallet. Gjenstander av tre er ofte forbausende godt bevart, takket være gode bevaringsforhold i myraktig, oksygenfattig jord. Av de mange instrumentfunnene kan jeg nevne flere funn av gudok, som er blant de tidligste strykeinstrumentene vi kjenner i Europa (se foto). Parallellen i Vest-Europa er rebek. Novgorod har også flere viktige funn av strengeinstrumentet gusli, som er slektningen til de finske og baltiske kantele, kankleog kokle. En femstrengers gusli fra 1000-tallet har inskripsjonen «slovisha», som enten kan ha betegnet selve instrumentet eller eieren av instrumentet.

Denne inskripsjonen har altså gitt navnet til festivalen, som er bygd rundt funnene i Novgorod i kombinasjon med folkemusikk fra Novgorod og nærområdene, på flere sider av de moderne landegrensene. Historisk var det jo mye forbindelser fra Novgorod til Skandinavia, helt fra vikingtiden da byen var kjent under navnet Holmgard. Senere ble Novgorod en del av hansahandelen. Du kan lese mer om Novgorods interessante historie på denne nettsiden: https://visitnovgorod.com/novgorod/discover_novgorod/The_birthplace_of_Russia.htmlSlovisha var en svært interessant og givende festival. Den hadde en god blanding av forelesninger og konserter, og en fin geografisk balanse, med området som historisk tilhører Novgorod-regionen. Det ga mulighet til en spennende utforskning av likheter og ulikheter i folketradisjonene. Dessuten er kulturell og faglig utveksling i seg selv et gode. Møter som dette – på tvers av de politiske grensene – er viktigere enn noen gang.

The post Inntrykk fra festivalen Slovisha i Novgorod appeared first on Musark.

Blant instrumentene jeg har lagd er lyra som er avbildet på stavkirkeportalen fra Hylestad, Setesdal. På portalen, fra circa år 1200 (utstilt på Historisk museum i Oslo), kan vi se at instrumentet har rundt tolv strenger. Vi vet ikke om kunstneren virkelig hadde et instrument med tolv strenger som forbilde, eller om dette var et kunstnerisk valg. Vi vet heller ikke hvordan instrumentet ble bygd, eller hva slags materiale strengene var lagd av.

De to rekonstruksjonene jeg er ferdig med nå er basert på mine egne kunstneriske valg, i kombinasjon med kunnskap om lyrer fra andre steder og perioder. Disse to er strenget opp med henholdsvis stål- og nylonstrenger. Lyd- og musikkeksempler kommer snart, sammen med mer informasjon om mitt eksperimentelle prosjekt med å rekonstruere lyrer fra avbildninger fra Sør-Norge, ca. 1100–1400 e. Kr.

En annen lyre, som har vist seg å ha en senere, etterreformatorisk datering, ble funnet på gården Kravik i Numedal. I motsetning til portalen fra Hylestad og de andre avbildningene er dette et ekte instrument, bevart på gården til den kom inn til Oldsaksamlingen i Oslo på 1800-tallet. Lyra var delvis ødelagt, og lokket var ikke bevart i det hele tatt. Det opprinnelige strengeantallet er beregnet til syv. 

De to nederste bildene viser min rekonstruksjon av lyra fra Kravik, her med metallstenger.

The post Norske lyrer! appeared first on Musark.

Det nye handler om utdanning, profesjonalisering og endrede kulturpolitiske betingelser. Det som skjer – og har skjedd i økende grad kanskje de siste 30 årene – handler om sammensatte trekk som peker i mange retninger. I denne artikkelen gjør jeg ingen dybdeanalyser, men trekker fram en rekke temaer som henger sammen på ulike måter.

Jeg skriver mest om strukturelle og utenommusikalske temaer, men kommer også inn på hvordan musikken låter annerledes nå enn tidligere. Konkret trekker jeg også fram et par musikere som eksemplifiserer den nye generasjonen folkemusikere, ved siden av at jeg diskuterer to rundt ti år gamle nasjonale etableringer som begge har betydd mye for den nye folkemusikken, nemlig FolkOrg and The Norwegian Hub for Traditional Music and Dance in Oslo, Both have meant much the new folk music movement in Norway during the last decade.

Folk och music fokuserer på «den folkliga musik- och dansutövningen i det svenska Finland och i Norden». Det er et e-tidsskrift som blir utgitt av Svenska litteratursällskapet i Finland, og publiseres på journal.fi med åpen tilgang (open access).

Figuren øverst (takk til Ann-Turi Ford) viser temaene jeg kommer inn på i artikkelen.

The post Nytt om norsk folkemusikk i finsk tidsskrift appeared first on Musark.

Boka Norges lyder: Stabbursklokker og storbykakofoni har nå kommet ut, og gir noen svar på disse spørsmålene. Dette er den første boka om norsk lydhistorie. Den er utgitt av Norsk lokalhistorisk institutt, og redigert av Frank Meyer, historiker og leder for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Inkludert Meyer har boka åtte bidragsytere. Her er innholdsfortegnelsen: Frank Meyer: Hva hørte folk i bygd og by? Gjermund Kolltveit: Klokkene ringer for deg – et glimt inn i bøndenes, gårdsarbeidernes og gjeternes klangunivers; Mats Krouthén: Ikke bare tikk-takk. Om spilleur, makt og prakt i det norske lydlandskapet 1700–1900; Steinar Aas: «Her er støi, her er larm, her er brøl, du/ har du hørt en mer liflig musikk?» Lyd som identitetsmarkør og skapar av opplevd fellesskap; Wilhelm Karlsen: Lyd og byplanlegging; Hans Philip Einarsen og Frank Meyer: Superdiversitetens lydspor; Ola Alsvik: Hørbar «forurensning»: Støyproblemets meningskonstruksjoner i det 20. århundre; Trond Valberg: Den norske lyden og lydbæreren i vår kulturhistorie. Min artikkel «klokkene ringer for deg – et glimt inn i bøndenes, gårdsarbeidernes og gjeternes klangunivers» handler om klokker og bjeller i norsk tradisjon, om hvordan de fikk mening i de menneskeskapte lydmiljøene de var en del av. Matklokkene, som de kaltes på Hedmarken, var vanlige i perioden fra ca 1750 til 1950. De kalte arbeiderne inn til felles måltider, og ringte ut når matpausa var over, og de skapte ofte sine egne individuelle mønstre i klangen. Hver klokke og hver gård fikk dermed sin «akustiske signatur». Arbeiderne «hermet» klokkene ved å dikte remser, som ofte var kommentarer til maten på gården. Bruken av dyrebjeller går langt tilbake, og en rekke tradisjoner knytter seg til dem. Utenom den praktiske betydningen med å finne igjen dyra på beitet, skulle bjellene beskytte mot rovdyr og onde makter. Tabellen under viser ulike betydninger som henholdsvis matklokker, krøtterbjeller og hestebjeller har hatt i det gamle bondesamfunnet. Den er et forsøk på å samle ulike funksjoner og meningsdimensjoner rundt disse lydredskapene. Dette er et tentativt oppsett, og det er selvfølgelig ikke vanntette skott mellom hva som er praktisk, rituelt, sosialt og estetisk. Snarere tvert om, disse funksjonene og betydningene griper inn i hverandre.

Denne blogginnlegget handler om matklokker,

og om da jeg var med på å lage et radioprogram om dette temaet. Programmet ble første gang sendt i august i år i serien Museum på NRK P2, og det ligger fortsatt i NRKs nettspiller. Jeg samarbeidet med Frank Meyer og folk fra Nes på Romerike.

Boka Norges lyder kan bestilles fraNorsk institutt for lokalhistorie, via vanlige bokhandler eller fra nettbokhandler, for eksempel Haugenbok. For øvrig, for den som er interessert i kirkeklokker og tradisjonell klokkeringing må jeg anbefale nettstedet kyrkjeklokker.no, som kirketjener, ringer og klokkespesialist Henning Andersen i Aurdal står bak.

The post «Norges lyder» er lansert og ute på markedet appeared first on Musark.

På konferansen presenterte jeg mine tolkninger sammen med min egen rekonstruksjon av megafonen, basert på tegninger i Shetelig og Johannessens publikasjon fra 1929. Under har jeg lagt inn noen fotografier av rekonstruksjonen og arbeidet med den. Hvis noen vet mer om megafoner eller om kommunikasjon til sjøs med lyd, tar jeg gjerne del i det! Først, her er innleggets abstract:

Sound communication in non-reverberating acoustical spaces

Acoustic spaces or sound spaces are natural or man-made structures used for sound, or with sound as an integral part of religious ceremonies, gatherings or feasts. As shown in an increasing number of archaeoacoustic studies, some of these designated spaces, such as caves, megaliths – and later – theatres, churches, halls and other man-made structures, are used or constructed specifically because of their acoustic properties.

However, in many situations and places, people could neither make benefit from architectural structures nor natural spaces for acoustic communication. Some natural environments are especially unsuitable or demanding for communication purposes, with few hard surfaces that naturally reverberates and amplifies sound waves. People have therefore made use of certain techniques or specially designed contrivances of for communication purposes. One such place is at sea or in costal landscapes where the ocean and/or wind is the «keynote sound» of the soundscape.

In a ship excavated in Kvalsund, Sunnmøre, on the west coast of Norway, the archaeologists found a wooden funnel-shaped 72,5 centimetre long object, interpreted as a megaphone. The ship, which probably was a seagoing vessel, was dated to the 7th to 8th century AD. Based on reconstructions and experiments, this paper will discuss the acoustical function of the possible megaphone. It will also discuss other methods of communication at sea – with sound producing devices, or with other means, such as the whistling language used in whale hunting by the Siberian Yupik people, south of the Bering strait.

The post Roperten fra Kvalsundskipet presentert i Barcelona appeared first on Musark.

På denne interessante og inspirerende konferansen har musikkforskere og andre innlegg om musikk og demokrati ulike former, for eksempel knyttet til maktstrukturer i strømmetjenester for musikk. «Keynote speakers» er blant annet David Hesmondhalgh (Univeristy of Leeds) og Deborah Wong (University of California).

Her er mitt abstract til mitt innlegg:

Political activism and the green musical wave in Norway

The 1972 referendum on Norwegian membership in the European Community created an enormous political engagement. Notably the “No-side” used music for spreading their message and mobilizing people. The appropriate political music had a green, environmental-friendly appeal, associated with the arguments against membership in EEC, which was seen as a capitalistic project that would threaten Norwegian nature and fishery resources. The green wave was connected to broader countercultural movements in the 1960s and 1970s, such as anti-war campaigns, folk revivals, feminist and left-wing ideas, in which various forms of music always was a central means for social and political activism.

The green political activists had a notable interest in local culture, and amateur-driven musical activities were cherished. Singer-songwriters and folk-musicians were as a rule considered to be more political relevant and authentic than rock musicians, since rock and other popular genres were considered to be expressions formed and manipulated by the commercial music industry. However, which music forms were considered to be most appropriate became increasingly debated in the green political movement.

In this paper, based on interviews and written sources, I will introduce some voices from the green political music scene of the 1970-ies, and ask how music became a tool for political activism among environmentalists. Was this music movement really a democratic grassroots movement, driven by engaged people in local communities? Finally, I will ask whether there is such a thing as “green music” or music associated with the ecological political movement today. Are green politicians and and activists concerned at all about music as a tool in their political work?

The post Konferanse i Østerrike om musikk og demokrati appeared first on Musark.