Det nye handler om utdanning, profesjonalisering og endrede kulturpolitiske betingelser. Det som skjer – og har skjedd i økende grad kanskje de siste 30 årene – handler om sammensatte trekk som peker i mange retninger. I denne artikkelen gjør jeg ingen dybdeanalyser, men trekker fram en rekke temaer som henger sammen på ulike måter.

Jeg skriver mest om strukturelle og utenommusikalske temaer, men kommer også inn på hvordan musikken låter annerledes nå enn tidligere. Konkret trekker jeg også fram et par musikere som eksemplifiserer den nye generasjonen folkemusikere, ved siden av at jeg diskuterer to rundt ti år gamle nasjonale etableringer som begge har betydd mye for den nye folkemusikken, nemlig FolkOrg and The Norwegian Hub for Traditional Music and Dance in Oslo, Both have meant much the new folk music movement in Norway during the last decade.

Folk och music fokuserer på «den folkliga musik- och dansutövningen i det svenska Finland och i Norden». Det er et e-tidsskrift som blir utgitt av Svenska litteratursällskapet i Finland, og publiseres på journal.fi med åpen tilgang (open access).

Figuren øverst (takk til Ann-Turi Ford) viser temaene jeg kommer inn på i artikkelen.

The post Nytt om norsk folkemusikk i finsk tidsskrift appeared first on Musark.

The post Folkemusikk uten taktbrudd på Foss appeared first on Musark.

The post Ny bok om hardingfeledekor appeared first on Musark.

Norsk folkemusikklag er den norske avdelingen av ICTM, International Council for Traditional Music, og har som formål å inspirere til forskning, dokumentasjon og formidling av kunnskap om folkemusikk og folkedans. En viktig oppgave for laget er utgivelsen av Musikk og tradisjon.

Musikk og tradisjon er det eneste vitenskapelige tidsskriftet i folkemusikk-og folkedansfeltet i Norge, og er en viktig publiseringskanal for dem som jobber med dette.

Årets nummer har artikler om improvisasjon, læring «på øret», felas sosiale posisjon og klassereise, Nils-Aslak Valkeapääs betydning for joiken, nordnorsk folkemusikk i skoleverket og balladesang i ei svensk sanggruppe. Artikkelforfattere er Olav Sæta, Ragnhild Knudsen, Tellef Kvifte, Ola Graff, Ove Larsen og Karin Eriksson. Mer info om årets nummer finnes på Norsk folkemusikklags nettside. For abonnement, anmeldereksemplar eller kjøp av enkeltnumre ta kontakt med Novus forlag.

Her er det jeg som redaktør skrev om artiklene i forordet:

I årets nummer av Musikk og tradisjon diskuterer Olav Sæta et historisk eksempel på et instrument som omtrent på samme tid som nøkkelharpa «falt», ble løftet opp. Fela var ikke et høyt verdsatt instrument for elitene i sin tidligste periode, mener Sæta. Han beskriver derimot felas klassereise, eller rettere sagt forhistorien til felas klassereise, mens musikanter som spilte til dans på kneiper, dominerte dette instrumentet.

Sæta tar utgangspunkt i produksjonen til de kjente felemakerdynastiene i Italia, som produserte instrumenter som i dag er høyt verdsatt i klassiske kretser. Men på 1500- og 1600-tallet hadde ikke felene så høy sosial status sammenlignet andre strengeinstrumenter som gamber og lutter, og fra renessanse og tidig barokk finnes det nesten ikke kunstmusikalsk repertoar for fele. De tradisjonelle musikkhistoriske kildene kan ikke gjøre rede for hvor alle felene fra Nord-Italia og senere lenger nord på kontinentet havnet. Sæta mener vi må gå til brede folkelige tradisjoner, som ble nedslagsfeltet for den store produksjonen av instrumenter, og som representerte en spore for utviklingen av fela i denne tidlige perioden.

«All musikkopplevelse starter via øret», skriver Ragnhild Knudsen i sin artikkel. Hun diskuterer hva muntlig tradering innebærer i praksis, hva det vil si å lære på øret – ikke bare i folkemusikken, men også i andre sjangere. Et fellestrekk for gehørbasert innlæring er at det forutsetter kjennskap til sjanger og stil, at utøveren på forhånd har lært seg en metode for å memorere strukturene i musikken. Knudsen diskuterer gehørbasert eller muntlig opplæring i suzukimetoden, jazz, samtidsmusikk og folkemusikk. Muntlig tradering er sentralt i folkemusikken, og blir ofte regnet som et grunnleggende kjennemerke.

Et beslektet fenomen med gehørbasert læring er improvisasjon, som er temaet for artikkelen til Tellef Kvifte. Improvisasjon betyr mye og blir brukt på ulike måter. Det er i dag en tendens til å la seg inspirere av jazz og hvordan jazzmusikere forholder seg til improvisasjon, og overføre metoder og prinsipper derfra til folkemusikk. Men i tillegg til en slik framgangsmåte er det er også mulig å ta utgangspunkt i selve folkemusikken, på dens egne pre-misser, mener Kvifte. Tilsvarende som med gehørbasert undervisning (Knudsen) forutsetter dette stilfortrolighet.

En artist som hadde stilfortrolighet, men som fikk brynet den mot andre sjangere, var Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001). Med røtter i joiken samarbeidet han med jazz- og popmusikere, og utviklet den tradisjonelle joiken til å bli en del av moderne samisk kultur. Ola Graff skriver om dette i sin artikkel om multikunstneren Valkeapää (Áillohaš på samisk) og hans betydning for den moderne joiken. I møtet med andre sjangere valgte Valkeapää heller å tilpasse instrumenter og spillemåte til joiken enn det motsatte, skriver Graff. Artikkelen fokuserer på det musikalske, men kommer også inn på hvordan Valkeapääs andre kunstneriske aktiviteter samlet seg om «å fremme en levende, rotfast og samtidig moderne samisk kultur».

Som en fortsettelse av sin artikkel om nordområdenes musikk i Musikk og tradisjon nr. 25 (2011) skriver Ove Larsen videre om den nordnorske folkemusikkens plass og status, denne gang med vekt på skoleverket. Larsen har gått igjennom sentrale læreverk fra grunnskolen, og finner at den nordnorske folkemusikken har en marginal plass. Folkemusikk i den nordlige landsdelen er rik og mangfoldig, og de lokale uttrykkene og musikalske praksisene må kunne komme til uttrykk i både læreplaner og konkret undervisning, mener Larsen, som særlig peker på at lokale læreplaner bør ta inn og gjenspeile dette mangfoldet.

Karin Erikssons artikkel handler om ballader og balladesynging i «Balladforum» i tettstedet Slaka utenfor Linköping. Eriksson gjorde feltarbeid i denne sanggruppa, og ville finne motivasjonen til medlemmene for å være med og synge, danse og lære om middelalderballader. Mange av deltakerne fant drivkraft i at selve balladene er meningsfylte historier de kunne relatere seg til. Et annet poeng flere av sangerne trakk fram, var felleskapet de opp- levde i gruppa, og at sangen og dansen gikk opp i en helhet som er større enn delene. «Balladerna och balladdansandet är därmed en sinnlig och kroppslig helhetsupplevelse på både det personliga och det sociala planet», sier Eriksson.

The post <!--:NO--><em>Musikk og tradisjon</em> ute med nytt nummer<!--:--> appeared first on Musark.